Husmorfruen

Da en kompis av meg spurte hva jeg ønsker meg til jul, gikk det opp for meg at hvis jeg bare får lov til å feire jul sammen med broren min, så er det alt jeg trenger! Penger, gaver og alt det materialistiske, betyr ingenting for meg. Bare det å få lov til å feire denne gledeshøytiden sammen med min kjære bror og hans samboer... Om vi får feire det hos mormor slik planen er, eller om vi må til sykehuset (forhåpentligvis) i Stavanger, betyr ingenting!

Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger fra folk som sier at de blir rørt av det de leser. At tårene kanskje triller. Det rører meg, at jeg kan få lov til å røre dere! Hvis jeg gjennom det jeg skriver, kan få dere til å føle bare en brøkdel av det jeg føler, da har jeg oppnådd det jeg ønsket! Når dere sier at tårene trillet når dere leste det, kan jeg love dere at tårene trillet hos meg når jeg skrev det. Jeg tror aldri jeg før har skrevet noe så personlig, og deretter lagt det ut på Internett hvor hvem som helst kan lese det. Men dette er rett og slett en måte for meg og, vel, for det første, få uttrykt hva jeg føler, og hvordan jeg har det. Og hvis jeg gjennom det, kan være så privilegert at jeg på en måte kan informere dere der ute som lurer på hvordan ting står til, så er det bare positivt for min del. Hvis du som leser bloggen får noe tilbake for det, om det er at du klarer å sette ord på det du føler, eller om du får vite litt hvordan det står til med Geir, da føler jeg at jeg har gjort "jobben" min! 
Så jeg vil bare si tusen takk for at du leser bloggen min nå, og tusen takk for alle de vakre tilbakemeldingene jeg får, dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det!!

Fra sist innlegg til nå (som det dessverre ble en stund imellom), har det ikke skjedd store forandinger hos Geir, og det er veldig lite jeg egentlig kan si! Men etterhvert nå skal man jo begynne å trappe ned på medisin, og trappe opp på Geir, for å se om han klarer seg uten medisin! Og dette kan bli tøft! Så jeg ber dere, alle sammen, be som aldri før! 
Min vertsmor, Elspeth, skrev i en mail til meg at en venninne av henne, Isobel, som er dokter, fortalte at unge, spreke gutter ofte overrasker leger i evnen til å komme seg etter slike ting. Jeg ber, håper og ønsker at Geir er en av disse unge mennene!

Så, siden det egentlig ikke er så mye å skrive om på den fronten, så ønsket jeg et litt mer muntert innlegg i dag. Jeg tror ikke Geir hadde ønsket at noen av oss skulle gå rundt og deppe når det ikke egentlig er noen grunn til det.
I går hadde jeg en "opp"-dag. Jeg og min nærmeste nabo, og gode venninne, Edna, var sammen stort sett hele dagen. Vi skulle egentlig gå til Steinkjerringa, men pga lite tid, og null peiling på veien, ble det bare til en god gåtur på høgJæren. Og det var virkelig en fantastisk flott dag:

Jeg kjørte Edna tilbake til Madlaleiren, og på veien tilbake stakk jeg innom Solborg FHS, og traff min kjære Karina

Utrolig kjekt å se deg igjen, Karina! Håper ikke det blir like lenge til neste gang!

Og på kvelden fikk jeg besøk av Maren! Utrolig koselig! Jeg har så utrolig mange venner som stiller opp, og virkelig her her for meg, og dere skal bare vite det, at jeg setter så sinnsykt pris på det!

Midt på dagen i går kom også Marens mamma innom, og hun hadde med seg pizzaboller til oss... Jeg kan bare si "Går det an å bli mer velsigna?" Tusen, tusen, tusen, tusen takk!! De var kjempegode, Britt!

I dag har Tonny og Serina reist til Oslo sammen med tante Marit. Det kan bli litt av en opplevelse for dem! De er der bare på dagsbesøk, og kommer tilbake sent ikveld.

Det var det jeg hadde for i dag, og jeg håper virkelig at innleggene senere kan bli like muntre! Vi får bare ta tak i alt det positive vi kan, og holde fast, om det så bare er en tynn tråd! Hold fast!! Det gjør ihvertfall jeg!

Der det er liv, er det håp! Glem aldri det!!